I den bosniske byen Konjic har treskjæring gått i arv gjennom generasjoner. Hos Zanat får håndverket nye former i samarbeid med internasjonale designere. Da Zanat besøkte Expo Nova, fikk vi se hvordan de særegne overflatene blir til.
En liten fordypning er nok til å forandre hvordan lyset faller over treverket. Når snittene gjentas, oppstår et mønster. Overflaten får en rytme man både kan se og kjenne. Det er i dette arbeidet mye av karakteren til et Zanat-produkt ligger.
Navnet Zanat betyr «håndverk» på bosnisk. I verkstedet tegnes mønstre fremdeles direkte på treet før de skjæres ut for hånd. Små variasjoner i utskjæringene gjør at hvert møbel får sitt eget uttrykk. Under besøket hos oss kunne vi følge arbeidet på nært hold mens mønstrene tok form.
Historien begynner lenge før Zanat ble et kjent navn i designbransjen. I 1919 startet Salih Nikšić familiens første verksted i Konjic. Han hadde lært håndverket av faren Gano, som igjen hadde tilegnet seg teknikken fra lokale treskjærere. Kunnskapen ble ført videre i familien, fra én generasjon til den neste.
Konjics treskjærer hadde allerede vist arbeidene sine på verdensutstillingen i Paris i 1900. I mellomkrigstiden åpnet 36 møbelverksteder i Konjic. Familieverkstedet måtte senere stanse produksjonen flere ganger som følge av krig og politiske omveltninger. Likevel ble kunnskapen bevart.
I 2017 ble treskjæringstradisjonen i Konjic innskrevet på UNESCOs representative liste over menneskehetens immaterielle kulturarv. Håndverket læres først og fremst i verkstedene og gjennom overføring av kunnskap innad i familiene. Tradisjonens fremtid ligger dermed også i hendene på dem som lærer faget i dag.
Brødrene Orhan og Adem Nikšić lanserte Zanat som et internasjonalt designmerke i 2015. Begge tilhører familiens fjerde generasjon. Adem er arkitekt. Orhan utdannet seg ved Stanford og arbeidet som utviklingsøkonom før han i 2016 forlot en stilling i Verdensbanken for å vende hjem og arbeide sammen med broren.
Ambisjonen var å gi familiens håndverk en plass i samtidens design. Monica Förster, Ilse Crawford og Naoto Fukasawa er blant designerne som har bidratt til å forme Zanat sin kolleksjon. Arbeidene deres viser hvor forskjellig den samme håndverkstradisjonen kan tolkes.
Nera-skålene, tegnet av Monica Förster, har en uventet forbindelse til naturen rundt Konjic. De ble opprinnelig laget for en veldedighetsauksjon som skulle bidra til å beskytte den stedegne ørreten. Senere fant skålene veien inn i andre møbelmerkers kataloger og utstillinger.
På Touch-brettene, designet av Studioilse, får treskjæreren frihet til å forme mønsteret underveis. Hvert brett lages av ett stykke tre og skjæres for hånd uten tegning. Mønsteret vokser frem mens håndverkeren arbeider, slik at to brett med samme form kan få helt forskjellige overflater.
I Mostar-krakken, tegnet av Naoto Fukasawa, ligger håndverket i en mer skjult detalj. Formen låner buene sine fra den gamle broen i Mostar. Under det glatte setet finnes et håndskåret mønster inspirert av elven Neretvas gjenskinn under broens bue. Det er en detalj man må komme tett på for å oppdage, og som gir krakken en egen historie.
Slike detaljer inviterer til å se nærmere og la hånden følge treverket. Under besøket hos oss fikk vi følge det langsomme arbeidet som gir dem form. I et hjem fortsetter de å bli oppdaget, når lyset faller inn fra en ny vinkel eller fingrene finner en fordypning. Slik får håndverket fra Konjic en plass i hverdagen, i møbler som bærer historien videre gjennom bruk og berøring.
